Buscar este blog

domingo, 24 de julio de 2011

Lo siento, Noruega....

Todo se va aclarando tras disiparse el humo inicial.
Camino por lo que antes era una plaza.
Se oyen lamentos por todas partes,
gritos de auxilio se entremezclan con los de personas dando instrucciones.
No queda sitio ni para el caos, la esperanza ha muerto.
Observo que a mi alrededor el día se apaga bajo colores de sangre y dolor.
¿Que ha pasado?, me pregunto.

Pronto me doy cuenta, a mi pesar, que hay un coche destrozado cerca de mi.
No me lo puedo creer, estoy estupefacto. ¿Aquí?, ¿en Oslo?.
Esas cosas no pasan tan cerca, siempre había visto en la televisión, u oído en los periódicos que aquello era en Inglagerra, o en España, o en EE.UU, o en Irak, o en Afganistán. Hasta cierto punto me sentía a salvo.

Ahora me doy cuenta, que vivo en una bola. Un lugar en que antes o después lo que pasa en un punto de la misma, va a llegar a darme tan de lleno que no podré salvar las consecuencias.

¿Quién ha podido ser?.... ¿quién puede explicármelo?.... aun así, no lograría entenderlo......



....y mientras en otro lugar, en una isla.....


...Yo vi a un hombre acercarse a lo lejos. Era un policía. Alto, rubio, ojos claros, una sonrisa enmarcaba su cara, tardé en darme cuenta que sujetaba un arma con su mano derecha, no es que no pudiera reaccionar, es que pensé nunca que dispararía, incluso cuando tres personas a mi alrededor habían caído bajo su fría mirada, seguía sin mover un músculo. No era el miedo lo que se apoderó de mi, si no mi incredulidad, ese hombre hablaba mi idioma, profesaba mi religión, había visto los mismos programas y películas en la televisión, le gustaban las mismas cosas que al resto de mi gente, era uno de los nuestros, y allí mismo estaba segando vidas.

Me miró a los ojos, le oí hablar, "todos vais a morir", en mi mente hacía una sóla pregunta, ¿por qué?, nunca sabré la respuesta, yo soy uno de los 92 que nunca sabrá por qué.



Al final, ¿qué podemos aprender de esto?. ¿Cuándo dejaremos de mirar para otro lado mientras las cosas no nos afecten directamente?. Nuestra actual sociedad, fabrica estos individuos, todos tienen "causa", dicen para hacer lo que hacen. Si pasa lejos de nosotros, no nos damos por enterados, cuando pasa cerca, muy cerca, tan cerca que hasta uno de los nuestros cae bajo el yugo de esta sin razón, entonces, es cuando miramos al cielo, buscando a dios, o miramos al suelo, clamando venganza.

Necesitamos un cambio radical de valores. Todos somos lo mismo, blancos, negros, cristianos, musulmanes, hombres, mujeres, ricos, pobres. Rompamos ya la creencia que podremos librarnos del extraño, si miramos para otro lado, mientras sgiamos sintiendo al otro como un extraño, qué le impide a él pensar que nosotros somos los extraños. Y que yo sepa, entre extraños no hay normas, y así va todo como va.

Lo siento Noruega, de verdad. Que el centenar descanse en paz, y que sus seres queridos encuentren consuelo en su alma y sosiego en su mente.

-----------------------ENGLISH VERSION------------------------

Everything becomes clearer after the initial smoke dissipated.
Way through what was once a place.
Cries are heard everywhere,
cries for help are interspersed with people giving instructions.
There is no place for chaos, hope has died.
I notice that around me goes on under color of blood and pain.
What happened, I wonder?.

I suddenly realize, to my regret, there is a wrecked car near me.
I can not believe I'm stunned. Here's a, what Oslo?.
These things do not happen so close, had always seen on television, in newspapers or heard that it was in Inglagerra or Spain, or in U.S. or in Iraq or Afghanistan. To some extent I felt safe.

Now I realize that I live in a ball. A place that sooner or later what happens at a point of it, will come to me so full I can not save the consequences.

Who has been ?.... Who can explain ?.... Still, would not be able to understand ......



.... and as elsewhere, on an island .....


... I saw a man approaching in the distance. He was a policeman. Tall, blond, blue eyes, a smile framed her face, soon realized he was holding a gun with his right hand, not that I could react, is that I never would shoot even when three people around me had fallen under his cold stare, still without moving a muscle. There was fear that gripped me, if not my disbelief, the man spoke my language, my religion professed, had seen the same shows and movies on television, liked the same things the rest of my people was one of us, and there it was mowing lives.

He looked into my eyes, I heard, "all going to die," in my mind was a single question, why? Never know the answer, I am one of the 92 who will never know why.



In the end, what can we learn from this?. When will we stop looking the other way while things do not affect us directly?. Our current society, makes these guys all have "cause" they say to do what they do. If you pass away from us, we've been warned when he goes very, very close, so close to one of us falls under the yoke of this without reason, then, is when we look at the sky, looking for god, or look the ground, crying vengeance.

We need a radical change of values. We are all the same, whites, blacks, Christians, Muslims, men, women, rich, poor. Breaking and belief that we can get rid of the strange, if we look the other way while the other sgiamos feeling like an outsider, which precludes him think that we are strangers. And to my knowledge, there are no standards among strangers, and so everything goes as it goes.

Sorry Norway, really. That hundred rest in peace, and their loved ones find comfort in his soul and tranquility in mind.

--------------------NORUEGO---------------------

Alt blir klarere etter den første røyken borte.
Way gjennom det en gang var et sted.
Cries blir hørt overalt,
rop om hjelp er ispedd folk å gi instruksjoner.
Det er ingen plass for kaos, har håp døde.
Jeg merker at rundt meg går på i henhold til farge av blod og smerte.
Hva skjedde, jeg lurer på?.

Jeg plutselig skjønner, å angre på min, det er en havarert bil nær meg.
Jeg kan ikke tro jeg er lamslått. Her er en, hva Oslo?.
Disse tingene ikke skjer så nært, hadde alltid sett på tv, i aviser eller hørt at det var i Inglagerra eller Spania, eller i USA eller i Irak eller Afghanistan. Til en viss grad følte jeg meg trygg.

Nå Jeg innser at jeg lever i en ball. Et sted som før eller senere hva som skjer på et punkt av den, vil komme til meg så full jeg ikke kan lagre konsekvenser.

Hvem har vært ?.... Hvem kan forklare ?.... Likevel ville ikke være i stand til å forstå ......



.... og som andre steder, på en øy .....


... Jeg så en mann som nærmer seg i det fjerne. Han var en politimann. Tall, blond, blå øyne, et smil innrammet ansiktet hennes, snart skjønte han holdt en pistol med sin høyre hånd, ikke at jeg kunne reagere, er at jeg aldri ville skyte selv når tre mennesker rundt meg hadde falt under hans kalde stirre, fortsatt uten å bevege en muskel. Det var frykt for at grepet meg, hvis ikke min vantro, mannen snakket språket mitt, min religion bekjente, hadde sett den samme show og filmer på tv, likte de samme tingene resten av mitt folk var en av oss, og der var det klippingen liv.

Han så meg inn i øynene, hørte jeg, "alle skal dø," i tankene mine var et enkelt spørsmål, hvorfor? Aldri vite svaret, er jeg en av de 92 som aldri vil vite hvorfor.



Til slutt, hva kan vi lære av dette?. Når skal vi slutte å se en annen vei mens ting ikke påvirker oss direkte?. Vår nåværende samfunn, gjør disse gutta har alle "årsak" de sier for å gjøre det de gjør. Hvis du går bort fra oss, har vi blitt advart når han går veldig, veldig nær, så nær en av oss faller under åket av dette uten grunn, da, er når vi ser på himmelen, på jakt etter gud, eller se bakken, gråt hevn.

Vi trenger en radikal endring av verdier. Vi er alle like, hvite, svarte, kristne, muslimer, menn, kvinner, rik, fattig. Breaking og tro at vi kan bli kvitt den merkelige, hvis vi ser en annen vei mens den andre sgiamos følelsen som en outsider, som utelukker ham tror at vi er fremmede. Og så vidt jeg vet, det finnes ingen standarder blant fremmede, og slik at alt går som det går.

Beklager Norge, egentlig. Det hundre hvile i fred, og deres kjære finne trøst i hans sjel og ro i sinnet.

No hay comentarios: